Den lille jenta - en lignelse

Eg tenkte å jørr som Jesus, og komma med en lignelse. Når folk spurte han koffår han bare talte i lignelsa, sa han någe om at d ikkje va gitt alle å forstå, og at den som hadde øyrer sko hørra. Eg seie: "Den som har øyer, les!" Eg gir ikkje någen forklaring, for eg syns d forklare seg best sjøl. Men bare for å få folk i gang, viss dåkk står stilt: Den lille jentå symbolisere altså meg...

Ei lidå jenta gjekk aleina på en mørke vei. D va mange andre folk på denne veien, men få la merke t jentå, og ingen sa et ord t na.
Plutselig va d någen røvera som heiv seg øve na. De fekk na ner på bakken, skamslo na og tog alle tingå nas. Heller ikkje nå va d någen som såg den lille jentå; ingen som kom og hjalp na opp. Så den lille jentå gjekk videre. Hu verka itte alle slagå, og d va kaldt uden jakken som røverane hadde tatt fra na. Men hu måtte gå videre.
Så plutselig en dag, skjedde d sama igjen. Røverane heiv seg øve na, sparka na og slo na. De brente na t og med me sigarettsneipane sine, så merkene svidde seg langt inn i huden. Denne gongen va d såvidt jentå klarte å reisa seg igjen. Og hu klarte kje å gå skikkelig, så hu delvis hinka og delvis halta videre. Men videre måtte hu. D va tungt, og d gjorde vondt, og d va kaldt. Ein gong måtte hu stoppa opp et øyeblikk for å trekka pusten, men då fekk hu raskt beskjed om at hu ikkje måtte stå sånn i veien for alle som sgo forbi.
Så hu gjekk og gjekk. Heilt t hu ein dag møtte røverane ennå en gong. Denne gongen stakk de na med kniva, og de stakk na så djupt og så mange gonger at hu blei liggande i en blodpøl. Nå såg endelig folk na, og någen kom bort t na der u låg. Og nå snakte de t na. "Du kan kje bare ligga her og blø," va d en mann som sa. "D e så ukoselig for oss andre å se på. Kan du kje bare reisa deg opp og vaska vekk alt dette sølet ditt?"
Og ei jenta på hennas egen alder kom bort og sa at hu forstod akkurat koss hu hadde d. Her en dag hadde hu kutta seg i fingen på en kniv sjøl og begynt å blø. Men d hadde bare våre for na å ta på et plaster, så gjekk d greit. Alle skada seg jo innimellom. Så hu syntes den lille jentå bare sgo ta på et par plaster og fortsetta videre. En konne jo kje legga seg ner og gi opp for kver lille flenga en fekk!

Eg avslutte historien her, men heldigvis sette eg kje någe endelig punktum. Eg legge t et lide bibelvers, som en slags epilog:

"Jeg lar sårene dine gro og leger de slag du har fått,
sier Herren,
du som ble kalt den forstøtte,
Sion som ingen spurte etter mer."
Jer. 30.17

Innblikk i drivhuset

Nå e d lenge siden eg har oppdatert, og eg fant ud eg sgo jørr någe me d.. D e ikkje d at d ikkje skjer någe, men veldig mye av d som opptar meg i år, e veldig personlig og sånn. Derfor tittelen... Mange her på Bibelskolen snakke om koss me leve i ei bobla, vekke fra omverden. Eg tenke marr at eg befinne meg i et drivhus, der eg får voksa og udvikla meg t eg e klar for å plantas om ude i verden.... (Går jo på linjå Vekst og Utvikling)

Så d e masse som skjer inni meg for tidå. Veldig kort sagt, e eg i ferd me å smelta isen som har lagt seg rondt hjerta mitt i løpet av livet. Og der e d maaaasse is. Hjerta mitt e kje kaldt, d banke og dunke og leve. Men d e fullt av flenger, og e som sagt omgitt av et tjukt islag som hindre meg i å føla, både negavtive og positive følelsa. Nå e eg altså i gang meg å smelta isen, og det renne ud i form av tårer... Jepp, kalde og kontrollerte Mirjam e i ferd med å bli følsom..! For d mesta sånn heilt privat, men d komme seg ellers og :)

Eg har alltid vært flink pike. Eg har gjort d eg sga, va alltid pliktoppfyllande og alltid ansvarsbevisst. Oppførte meg som forventa, fekk strålande karaktera, skulka kje en time, gjorde kver ei leksa. Va en god og kunnskabsrik kristen. Tok initiativ me folk, prøvde å ver enn venn, og gjorde stadig små ting for å gleda folk. Passte på å bruga nok tid på de enkelte t å bevara vennskabå. Eg har stått på for å jørr alt rett. Ligavel fant eg ikkje d eg lette itte (Still haven't found what I'm looking for..). D holdt ikkje. D e kje nok å føra et perfekt liv, viss d skjer uden følelsa. Ka hjelpe d om eg jørr alt rett, viss eg ikkje sjøl leve? Ka hjelpe d med flotte vennskab viss eg ikkje klare la någen ver glad i meg, viss eg ikkje klare ta imod? Ka nytte har då en klem eller et vennlig ord? Då blir d bare tomme idealer, og et prestasjonskav. Og e en venn verkelig en venn viss d bare e den eine som må ta initiativet heile veien? I mange forhold har eg tatt på meg heile ansvaret, som om d bare va min jobb å opprettholda og pleia relasjonane mine. Som om d bare va min feilr viss ting ikkje va perfekt, eller viss eg mussta kontakten me någen. Men d e faktisk to stk i et forhold, og begge har liga mye ansvar!

Jaja.... eg fekk en klage på at eg ikkje hadde oppdatert bloggen, men nå kan dåkk angra... Nå fekk dåkk bare en forkorta mild version av någe av d eg tenke på for tidå.... (Stakkars de som går her på BiG, om som e rondt meg heile veien?!?)

Dette va litt om isen. Ittepå nå, tror eg at eg sga skriva et lide innlegg om det såra hjerta mitt.... Oh, joy ;)