Forlova !!!

Tenkte eg sko annonsera at eg e blitt forlova, sjøl om ryktet sikkert har nådd alle som lese denne bloggen... Men her får dåkk vertfall et bilde av gutten min, Ivar:) Han e tesyneldande ikkje nevnt på denne bloggen før. Men viss du lese posten om at d snart e vår, e d han som e den mystiske personen som besøkte meg på BiG og som eg besøkte i påsken. Sånn kan d gå ;)

Itte drøye to uge har eg ennå kje heilt fatta d, sjøl om ringen liksom hørre t der på høyrehåndå. Men d e kje marr enn halvaent år siden eg va veldig singel... Og så e d vanskelig å se for seg någe som ska vara heila livet når eg bare e tjue år og vant t at ting har begrensa varighed. En bor ett år her og ett år der. Går någen år på ungdomsskolen, någen år på vgs. Får någen venner her og någen venner der, og prøve å treffa de iblant. Men dette e kver dag. For resten av livet. (Forhåbentligvis)

D e ei stor forandring. Og ei ganske skummel ei. Men me e jo to om å få d t å gå:)

du ser alt jeg ikke er, men vil være
du ser alt det som jeg gjør, men ikke vil
kjære Gud, jeg ser det mer og mer
jeg strekker bare ikke til

så jeg klamrer meg til nåden
og jeg søker dine øyne
takk, Jesus for din kjærlighet
og for at du møter mine

jeg vil så gjerne gjøre alt helt rett
for å vise at jeg elsker deg
kjære Gud, jeg ser det mer og mer
min stige rekker ikke opp

Tekst: Rudi Myntevik

Nytt innlegg!!!

D e øve et halvt år siden sist eg skreiv någe her. Egentlig hadde eg tenkt å la bloggen min få lida en sakte død, men med litt påtrykk fra fangruppå mi, e eg tebage! Det viste seg nemlig at det mod formodning fins folk som lese bloggen min! Men nå kan de angra... For d blir nok et seriøst innlegg med negativ undertone ;)

Eg klarte å legga fra meg mobilen i bilen t någen eg hadde låge øve hos her en dag. Og d va skummelt korr avskåren fra verden eg følte meg den lille timen mens eg lånte tri mobila for å få tag i nr og få ringt han som hadde kjørt meg. Eg har tenkt endel på d i d sista, på de negative sidene ved globalisering og tekniske framskritt.

For koss klarte me oss egentlig før me fekk mobila? Sannheden e at eg merka kje någe behov for någe marr. Og før internett? Og TV? Me som leve nå, har d utrolig greit. Alt e lagt t rette for at me kan bruga minst mulig tid på kjedelige ting som å laga mad. Me har t og med vannkogera, sånn at me kan laga te på ett minutt. De fira minuttene me spare, kan me bruga på noge aent. Alt blir lagt t rette sånn at ting ska gå effektivt og gje oss marr tid t overs. Og hindringa i forhold t avstand, e så å sei øvevonne. Me trenge kje gå på biblioteket for å finna informasjon. Sama ka eg lure på, kan eg når som helst gå på internett, og vips, så har eg alt eg vil veda og marr t. Vil eg ha en cd, trenge eg kje leida i alle butikka t eg finne ein som har an inne. Nei, eg kan lasta ner akkurat den sangen eg vil ha!

Viss du ville ha tag i en venn før, måtte både du og vennen din ver hjemma med fasttelefonen. Eller du måtte senda brev i posten. Nå e me tilgjengelige døgnet rondt. Ka tid som helst kan me senda ei tekstmelding eller en mail. Og så e d ikkje minst facebook då (som eg ikkje har). D e kjempefint at d e blitt lettare å nå kverandre og sånn, men har d någen negative sider? Eg e kjempekritisk, ikkje uventa.

Eg huske den tidå då en leverte en film med bilder fra ferien t framkalling og gleda seg i flerre dager t å se koss de blei. Nå ser me de jo på skjermen med ein gong. Alt e blitt så utrolig lettvint nå. D e nesten ingen begrensninga og ramer lenger, me har alle muligheder heile veien. Me kan gå inn på internett og bestilla en tur t India på dagen, uden å gå ud av huset. Med fly kan me raskt bevega oss fra en plass t en aen, og ha flerre liv flerre plasse. Me kan hørra på akkurat den musikken me vil, lesa de bøgene me vil, se de filmane me vil, og snakka med de folkå me vil. Uavhengig av korr me e.

På den måden meine eg d skabes press og stress. Fordi me i teorien kan jørr alt, så får me en følelse av at me faktisk burde jørr alt. Me kan se på facebook og blogga og følga med på andre sina liv, og korr mange "venner" de har. Av og t kan me får en følelse av at alle andre kjenne kverandre. Og d e så sinnsykt lett å samenligna seg med andre, og føla at en burde ver som de. For me har jo mulighedene. Så kan d se ud som om vennene våre har god kontakt med kverandre. Men koffår sende ingen melding t meg? Eg e jo tilgjengelige? Og eg sjøl kjenne veldig på en følelse av at d sitte en masse folk rondt i landet og e skoffa øve meg. Koffår har du kje sendt melding t meg på ei uga, Mirjam? D e jo så lett! Du kan jørr d når som helst!

Når eg har d gøy, føle eg at eg burde gjort någe nyttig. Når eg jobbe, føle eg at eg burde slappa av. D e så mange ting eg KONNE gjort, så mange venner eg KONNE kontakta. Men nettopp fordi ting e så enkelt, blir d så vanskelig. Fordi eg har så mange muligheder. Alt ligge åbent, uden begrensinga. Ka vil eg bli, korr vil eg bo, kem vil eg ver med, ka ska eg jørr. D e så mange valg å ta, og så mange å skoffa. Eg føle eg burde gjort alt, våre alt. Samtidig. For i teorien har eg jo muligheden t d. Når eg jørr någe, blir d ligavel aldri godt nok. Eg blir aldri god nok. Spennande nok. For d e jo så mange ting eg konne gjort som eg ikkje gjorde.

D e ufattelig mye eg konne skreve om dette temaet, for d e så altomfattande. Men eg vil t slutt prøva å få inn ei oppfordring t dåkk som lese dette. Innse at sjøl om verden og samfunnet ikkje e særlig begrensa, så e du som menneske begrensa! Eg leste et sitat en gong som eg syns e bra: "Gud skapte tidå for at alt ikkje sko skje på ein gong". Prøv å ver fornøyd med å ver den du e, med d livet du leve, og der du e! Prøv å ver t stede i øyeblikket og på den plassen du e! Du kan ikkje ver någen andre, og d trenge du kje heller! Gud skapte deg fordi han ville ha deg! Og han vett at du e begrensa. Han forvente kje alt av deg, sjøl om eg må innrømma at eg sjøl føle d sånn ofte. Du e ikkje kjedelige eller uinteressant sjøl om du ikkje følge med på alt d sista nya. Om du føle du leve anonymt og kjedelig, så e d ein som alltid ser deg. Les Salme 139.

Med dette, e eg tebage igjen med et brak. Tilgjengelige ;) Sjøl om eg ska prøva å ver t stede i mitt eget liv, kan d ver d komme flerre innlegg fra meg... Kanskje om livet mitt i Molde? Og ska prøva å la d gå mindre enn et halvt år ;)

Ciao...

Nå e d snart vår...!?!!?

Ja, då va d mars, og kanskje på tide med en liden oppdatering? For min del, har d nesten gått i ett siden jul. D har skjedd masse, og eg har tenkt masse både på fortid og framtid og nåtid. Eg føle eg har så utrolig mange balla i loftå på ein gong; alt opplegget eg må henga med på, fortidå som eg bruge mye energi på å bearbeida, og framtidå som sga bestemmas (vertfall neste år). Grovt sett, her e någe av d som har skjedd i år:

Eg va hjemma ei helg i dåpen t Mathias (og va fadder :))

Helgå ittepå va d Impuls

Dagen itte me kom tebage fra Impuls reiste me rett på teamtur. Eg kjørte faktisk t Fredrikstad, der me va på same skolen som sist. D va veldig fint, på mange måda. Eg merka at eg tross alt hadde komt meg litt framøve i utviklingå siden sist, og va mye marr avslappa rondt de andre i teamet. Og d va flerre folk blant elevane eg blei venn med, og folk som betrodde personlige ting t meg. Og gjorde eg någe nytt.... Eg sgo nemlig ha et morgenord, og gjekk opp der uden å ha planlagt n¨ge, og snakte bare ærlig fra hjerta om mitt liv og Gud sin kjærlighet. Uden fine formuleringer og sånn. Og eg fekk faktisk applaus! Ikkje at d sga bety någe, men eg håbe d e et tegn på at folk blei troffe, for elevane på den skolen, va kje de eg hadde venta sko klappa øve någe sånnt.

Så, dagen itte eg kom tebage fra teamturen, fekk eg besøg :D (...) Gjorde mye forskjellig i løpet av den ugå, men kan trekka fram at eg gjekk på skøyter for fusste gong på maaange år (og fekk et blått kne...)

Ei uga itte dette, kom d masse folk her på BiG-weekend som me arrangerte for folk som lure på å begynna neste år.

Så kom den store snøstormen.... D va ganske så spesielt, me va i praksis innesperra på skolen. Men kom oss avgårde på vinterferie ittekvert, om enn någe seinare eller på andre måda enn planlagt. Så va eg hjemma någen dager, og på hyttetur. D va veldig koselig, begge deler :)

Dagen itte eg kom tebage t skolen, va d rett t Lia gård ved Koppang i Hedmark, der VU sko på retreat. D va en opplevelse som eg konne fortalt masse om, men d får bli litt generelt her.
Sjølve plassen låg øde t, men d va bare godt. Stillheten og roen låg der og venta på oss. Dårr va någen koselige gamle bygninga, og sjølve hovedbygget, va forma litte klostermodellen, med en slags hage i midten. D va masse store vinduer og materialer som stein, kvid mur og farga glass. Me fekk kvert vårt rom, som alle hadde navn itte en blomst. Eg bodde på Hestehov, någe som va topp, siden d snart e vår :D På badet va d ei flis på veggen som hadde blomsten vår som motiv. Generelt va plassen og bygget kjempefint, og perfekt for retreat.
Opplegget va sånn at d va heilt stille fra ca ti på kvelden t itte frokost, pluss någen tima på dagen. Me fulgte et jevn rytme med tidebønner, dvs morgengudstjeneste med nattverd, veksellesing av salmer fra Bibelen, Jesusmeditasjon, middagsbønn, stille andakt og aftenbønn. Ellers va d litt fritid innimellom.
Jesusmeditasjon va sånn at me fekk to tima på oss t å lesa en Bibeltekst flerre gonge, setta oss inn i an, og verkelig la an synka inn. Seinare på dagen hadde me lyttegruppa, der me delte på tanka me hadde fått av teksten.
Stille andakt fungerte sånn at me satt inne i kapellet og bare va stille. I ein time. Me va frie t å gå når me ville, men d va mange som satt store deler av tidå.
Alle måltidene va stille, dvs at d va baggronnsmusikk.
Sga eg sei litt om koss eg syns d va, må eg sei at eg syns stillheten va kjempefin! Eg skrudde mobilen av med ein gong eg kom, og eg blei overraska øve modstanden eg følte på. Då innsåg eg korr mye eg tenke på andre når eg jørr ting. "Dette må eg fortella t hu, og d må eg huska å nevna for han" og sånn. Derfor va d så utrolig godt å få meg sjøl t å tenka at dette handla om meg og Gud. D va ingen forventninga og ikkje någe press. Me hadde fått en brosjyre før me reiste, der d stod at me sgo legga kverdagen igjen når me reiste, og så tenkte eg at min kverdag nå består i å tenka veldig mye. Eg tror nok at d for mange e någe av d som e godt me retreat, å få stillheten t å sortera tanka og kjenna på følelsa. Men for min del, jørr eg marr en nok av d i kverdagen, så eg ba Gud om hjelp t å får en pause fra alt d. Og d funka! D va kje sånn at eg ikkje tenkte, men eg analyserte ikkje så nøye. Og d va bare så fint at eg onna stillheten bare konne sitta der med Gud, uden at eg verken trengte å sei någe t an, eller hørra någe konkret fra an. Men at eg konne bare sitta der med Gud, kjenna at eg pusta og hørra hjerta banka. Og d e så mange detalja en legge merka t når en e stille, som korr mye leddå t folk egentlig knekke når de bevege seg... Og maden smage mye bedre når du ikkje har så mye aent å fokusera på!!!
Eg gjekk og litt tur, bl.a va me i "pannekagehyttå" og jekk forbi "kjærlighetstreet". Og så fekk eg meg en ny venn :D D va en katt, en svær hannkatt som eg av en eller aen gronn kalte Tom. D va så kult, for eg bare traff an når eg gjekk tur, og så blei an med meg! Me fulgte et kaninspor samen, og Tom fant kaninen, som forøvrig ikkje ville lega me oss. Når eg gjekk en plass der snøen va djub, hoppte Tom i sporå mine....
Så alt i alt, va retreat en fin opplevelse som eg vil anbefala alle som har sjansen t d! D e nok någe eg og komme t å reisa på igjen, når eg ittekvert får en travlare kverdag, og trenge påfyll og kvile.

"I stillhet og tillit skal deres styrke være" Jes. 30.15
"Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham. Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren" Klag. 3.25-26

D va i går me kom tebage itte retreaten. Om ei uga reise me på skoleturné t Rogaland.... Så folk der hjemma e hjertelig velkomne t enten Nærbø, Vigrestad (eller va d Varhaug?) Ålgård eller Klepp :) Kontakt meg viss du vil veda datoa!

Og så e d ennå marr reising... I påsken sga eg fusst t Trondheim, og så t Molde og Vestnes. Så eg får någen tima på tog og buss ;) Og ganske snart itte d, e d linjeturné...

Dette blei en lang og rimelig overfladisk oppdatering øve livet mitt, men så har eg vertfall fått nevnt ka som skjer. Og så risikere dåkk djubare innlegg om den avanserte innsidå mi seinare......

Gud velsigne dåkk, alle samen.

Den lille jenta - en lignelse

Eg tenkte å jørr som Jesus, og komma med en lignelse. Når folk spurte han koffår han bare talte i lignelsa, sa han någe om at d ikkje va gitt alle å forstå, og at den som hadde øyrer sko hørra. Eg seie: "Den som har øyer, les!" Eg gir ikkje någen forklaring, for eg syns d forklare seg best sjøl. Men bare for å få folk i gang, viss dåkk står stilt: Den lille jentå symbolisere altså meg...

Ei lidå jenta gjekk aleina på en mørke vei. D va mange andre folk på denne veien, men få la merke t jentå, og ingen sa et ord t na.
Plutselig va d någen røvera som heiv seg øve na. De fekk na ner på bakken, skamslo na og tog alle tingå nas. Heller ikkje nå va d någen som såg den lille jentå; ingen som kom og hjalp na opp. Så den lille jentå gjekk videre. Hu verka itte alle slagå, og d va kaldt uden jakken som røverane hadde tatt fra na. Men hu måtte gå videre.
Så plutselig en dag, skjedde d sama igjen. Røverane heiv seg øve na, sparka na og slo na. De brente na t og med me sigarettsneipane sine, så merkene svidde seg langt inn i huden. Denne gongen va d såvidt jentå klarte å reisa seg igjen. Og hu klarte kje å gå skikkelig, så hu delvis hinka og delvis halta videre. Men videre måtte hu. D va tungt, og d gjorde vondt, og d va kaldt. Ein gong måtte hu stoppa opp et øyeblikk for å trekka pusten, men då fekk hu raskt beskjed om at hu ikkje måtte stå sånn i veien for alle som sgo forbi.
Så hu gjekk og gjekk. Heilt t hu ein dag møtte røverane ennå en gong. Denne gongen stakk de na med kniva, og de stakk na så djupt og så mange gonger at hu blei liggande i en blodpøl. Nå såg endelig folk na, og någen kom bort t na der u låg. Og nå snakte de t na. "Du kan kje bare ligga her og blø," va d en mann som sa. "D e så ukoselig for oss andre å se på. Kan du kje bare reisa deg opp og vaska vekk alt dette sølet ditt?"
Og ei jenta på hennas egen alder kom bort og sa at hu forstod akkurat koss hu hadde d. Her en dag hadde hu kutta seg i fingen på en kniv sjøl og begynt å blø. Men d hadde bare våre for na å ta på et plaster, så gjekk d greit. Alle skada seg jo innimellom. Så hu syntes den lille jentå bare sgo ta på et par plaster og fortsetta videre. En konne jo kje legga seg ner og gi opp for kver lille flenga en fekk!

Eg avslutte historien her, men heldigvis sette eg kje någe endelig punktum. Eg legge t et lide bibelvers, som en slags epilog:

"Jeg lar sårene dine gro og leger de slag du har fått,
sier Herren,
du som ble kalt den forstøtte,
Sion som ingen spurte etter mer."
Jer. 30.17

Innblikk i drivhuset

Nå e d lenge siden eg har oppdatert, og eg fant ud eg sgo jørr någe me d.. D e ikkje d at d ikkje skjer någe, men veldig mye av d som opptar meg i år, e veldig personlig og sånn. Derfor tittelen... Mange her på Bibelskolen snakke om koss me leve i ei bobla, vekke fra omverden. Eg tenke marr at eg befinne meg i et drivhus, der eg får voksa og udvikla meg t eg e klar for å plantas om ude i verden.... (Går jo på linjå Vekst og Utvikling)

Så d e masse som skjer inni meg for tidå. Veldig kort sagt, e eg i ferd me å smelta isen som har lagt seg rondt hjerta mitt i løpet av livet. Og der e d maaaasse is. Hjerta mitt e kje kaldt, d banke og dunke og leve. Men d e fullt av flenger, og e som sagt omgitt av et tjukt islag som hindre meg i å føla, både negavtive og positive følelsa. Nå e eg altså i gang meg å smelta isen, og det renne ud i form av tårer... Jepp, kalde og kontrollerte Mirjam e i ferd med å bli følsom..! For d mesta sånn heilt privat, men d komme seg ellers og :)

Eg har alltid vært flink pike. Eg har gjort d eg sga, va alltid pliktoppfyllande og alltid ansvarsbevisst. Oppførte meg som forventa, fekk strålande karaktera, skulka kje en time, gjorde kver ei leksa. Va en god og kunnskabsrik kristen. Tok initiativ me folk, prøvde å ver enn venn, og gjorde stadig små ting for å gleda folk. Passte på å bruga nok tid på de enkelte t å bevara vennskabå. Eg har stått på for å jørr alt rett. Ligavel fant eg ikkje d eg lette itte (Still haven't found what I'm looking for..). D holdt ikkje. D e kje nok å føra et perfekt liv, viss d skjer uden følelsa. Ka hjelpe d om eg jørr alt rett, viss eg ikkje sjøl leve? Ka hjelpe d med flotte vennskab viss eg ikkje klare la någen ver glad i meg, viss eg ikkje klare ta imod? Ka nytte har då en klem eller et vennlig ord? Då blir d bare tomme idealer, og et prestasjonskav. Og e en venn verkelig en venn viss d bare e den eine som må ta initiativet heile veien? I mange forhold har eg tatt på meg heile ansvaret, som om d bare va min jobb å opprettholda og pleia relasjonane mine. Som om d bare va min feilr viss ting ikkje va perfekt, eller viss eg mussta kontakten me någen. Men d e faktisk to stk i et forhold, og begge har liga mye ansvar!

Jaja.... eg fekk en klage på at eg ikkje hadde oppdatert bloggen, men nå kan dåkk angra... Nå fekk dåkk bare en forkorta mild version av någe av d eg tenke på for tidå.... (Stakkars de som går her på BiG, om som e rondt meg heile veien?!?)

Dette va litt om isen. Ittepå nå, tror eg at eg sga skriva et lide innlegg om det såra hjerta mitt.... Oh, joy ;)

Å møte seg selv i døra

Eg hadde en interessant opplevelse i dag... Gjekk ud av et prøverom og svingte t venstre. Og så kom d plutselig ei ut fra naborommet og, sånn at me sgo t å kræsja. Eg tenkte i någen få øyeblikk at hu der ligna veldig på meg, før eg innsåg at d eg va i ferd me å kræsja i va et speil. Litt flaut.

Men d va gågen ganske interessante øyeblikk, altså, fekk nesten sånn out of body-experience der eg møtte meg sjøl, om ikkje i døra, så vertfall i speilet... Må sei at ud fra d inntrykket eg fekk av meg, så virka eg veldig forvirra og en smule skvetten. Men d e kanskje ikkje så rart med tanke på at eg holdt på å gå rett på et speil...