Den lille jenta - en lignelse
Eg tenkte å jørr som Jesus, og komma med en lignelse. Når folk spurte han koffår han bare talte i lignelsa, sa han någe om at d ikkje va gitt alle å forstå, og at den som hadde øyrer sko hørra. Eg seie: "Den som har øyer, les!" Eg gir ikkje någen forklaring, for eg syns d forklare seg best sjøl. Men bare for å få folk i gang, viss dåkk står stilt: Den lille jentå symbolisere altså meg...
Ei lidå jenta gjekk aleina på en mørke vei. D va mange andre folk på denne veien, men få la merke t jentå, og ingen sa et ord t na.
Plutselig va d någen røvera som heiv seg øve na. De fekk na ner på bakken, skamslo na og tog alle tingå nas. Heller ikkje nå va d någen som såg den lille jentå; ingen som kom og hjalp na opp. Så den lille jentå gjekk videre. Hu verka itte alle slagå, og d va kaldt uden jakken som røverane hadde tatt fra na. Men hu måtte gå videre.
Så plutselig en dag, skjedde d sama igjen. Røverane heiv seg øve na, sparka na og slo na. De brente na t og med me sigarettsneipane sine, så merkene svidde seg langt inn i huden. Denne gongen va d såvidt jentå klarte å reisa seg igjen. Og hu klarte kje å gå skikkelig, så hu delvis hinka og delvis halta videre. Men videre måtte hu. D va tungt, og d gjorde vondt, og d va kaldt. Ein gong måtte hu stoppa opp et øyeblikk for å trekka pusten, men då fekk hu raskt beskjed om at hu ikkje måtte stå sånn i veien for alle som sgo forbi.
Så hu gjekk og gjekk. Heilt t hu ein dag møtte røverane ennå en gong. Denne gongen stakk de na med kniva, og de stakk na så djupt og så mange gonger at hu blei liggande i en blodpøl. Nå såg endelig folk na, og någen kom bort t na der u låg. Og nå snakte de t na. "Du kan kje bare ligga her og blø," va d en mann som sa. "D e så ukoselig for oss andre å se på. Kan du kje bare reisa deg opp og vaska vekk alt dette sølet ditt?"
Og ei jenta på hennas egen alder kom bort og sa at hu forstod akkurat koss hu hadde d. Her en dag hadde hu kutta seg i fingen på en kniv sjøl og begynt å blø. Men d hadde bare våre for na å ta på et plaster, så gjekk d greit. Alle skada seg jo innimellom. Så hu syntes den lille jentå bare sgo ta på et par plaster og fortsetta videre. En konne jo kje legga seg ner og gi opp for kver lille flenga en fekk!
Eg avslutte historien her, men heldigvis sette eg kje någe endelig punktum. Eg legge t et lide bibelvers, som en slags epilog:
"Jeg lar sårene dine gro og leger de slag du har fått,
sier Herren,
du som ble kalt den forstøtte,
Sion som ingen spurte etter mer."
Jer. 30.17
Ei lidå jenta gjekk aleina på en mørke vei. D va mange andre folk på denne veien, men få la merke t jentå, og ingen sa et ord t na.
Plutselig va d någen røvera som heiv seg øve na. De fekk na ner på bakken, skamslo na og tog alle tingå nas. Heller ikkje nå va d någen som såg den lille jentå; ingen som kom og hjalp na opp. Så den lille jentå gjekk videre. Hu verka itte alle slagå, og d va kaldt uden jakken som røverane hadde tatt fra na. Men hu måtte gå videre.
Så plutselig en dag, skjedde d sama igjen. Røverane heiv seg øve na, sparka na og slo na. De brente na t og med me sigarettsneipane sine, så merkene svidde seg langt inn i huden. Denne gongen va d såvidt jentå klarte å reisa seg igjen. Og hu klarte kje å gå skikkelig, så hu delvis hinka og delvis halta videre. Men videre måtte hu. D va tungt, og d gjorde vondt, og d va kaldt. Ein gong måtte hu stoppa opp et øyeblikk for å trekka pusten, men då fekk hu raskt beskjed om at hu ikkje måtte stå sånn i veien for alle som sgo forbi.
Så hu gjekk og gjekk. Heilt t hu ein dag møtte røverane ennå en gong. Denne gongen stakk de na med kniva, og de stakk na så djupt og så mange gonger at hu blei liggande i en blodpøl. Nå såg endelig folk na, og någen kom bort t na der u låg. Og nå snakte de t na. "Du kan kje bare ligga her og blø," va d en mann som sa. "D e så ukoselig for oss andre å se på. Kan du kje bare reisa deg opp og vaska vekk alt dette sølet ditt?"
Og ei jenta på hennas egen alder kom bort og sa at hu forstod akkurat koss hu hadde d. Her en dag hadde hu kutta seg i fingen på en kniv sjøl og begynt å blø. Men d hadde bare våre for na å ta på et plaster, så gjekk d greit. Alle skada seg jo innimellom. Så hu syntes den lille jentå bare sgo ta på et par plaster og fortsetta videre. En konne jo kje legga seg ner og gi opp for kver lille flenga en fekk!
Eg avslutte historien her, men heldigvis sette eg kje någe endelig punktum. Eg legge t et lide bibelvers, som en slags epilog:
"Jeg lar sårene dine gro og leger de slag du har fått,
sier Herren,
du som ble kalt den forstøtte,
Sion som ingen spurte etter mer."
Jer. 30.17
posted by Mirjam at
7:58 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home